Dilemma

Ok, så dagen i går gikk ikke helt som planlagt.
Planen om å gå til byen og hjem funket, men senere, på kvelden gikk det i dass, igjen.
Bare noen som sliter med spiseproblematikk kan forstå,ikke bare nederlaget, men skammen,når man sniker seg inn i skogen på leting etter et sted, borte fra stier, folk, dyr, hus, trafikk, bare for å kaste opp.

Uansett,
Nye dager, nye muligheter.

Jeg har et par dilemmaer jeg står i.

Alternativ 1: magen vrenger seg, jeg unnlater å fysisk se den veien, jeg går omveier om jeg skulle møte på. Alle fibre i kroppen forteller meg at dette ikke er et alternativ. Uansett hvor nærstående det er, hvor klar jeg enn var i å prøve.
Men jeg er redd alternativ 1, vil skape mer trøbbel enn jeg trenger.

Alternativ 2:
Kanskje jeg bare rømmer, eller, jeg vet jeg gjør det. Jeg hopper på noe, bare for å få alternativ 1 til å forsvinne. Jeg vet jeg ville følt mestring, og det trenger jeg. Men... er det virkelig bra for meg, i det lange løp?

Alternativ 3:
Vente...Vente...Vente...

Alternativ 4:
Vente å se, gå en annen vei innen samme "bransje". Håpe det går min vei og at dette er det rette å gjøre. Jeg har et par måneder på meg.

Jeg skal overkomme meg selv i dag- i morgen-og neste dag

Første nye dag!
Jeg kom meg ut av huset uten å deite på draget igjen.
Har med handleliste, og skal innom butikken senere, etter gåturen til byen, bare for å gjøre noe. Ikke for kompansering, tror jeg.
Jeg går mot butikken, kjenner draget, jeg vil bare hjem, hjem å regulere meg.
Det er som en magnet, det er fysisk vondt å la være, bare gå forbi butikken og holde meg til planen.

Men jeg har en ny utfordring.
Økologisk matmarked med gratis mat i byen.
Jeg skal bare gå forbi, holde meg til planen, men magen er urolig. Hodet sprenges, jeg er kvalm, men jeg skal bare overse, hodeverk og kvalme er ikke viktig, det går over, det er i hvert fall planen.

On the road again

Fuck fuck fuck.
Its back again.
The eating issue.

Det kommer snikende, denne følelsen av å miste kontroll.
Følelsen av å være feil, å ikke gjøre noe riktig.
Følelsen av at kroppen motarbeider meg.
Hodet sprenges

Borderline vs kompleks ptsd

Det har vært endel diskusjoner på ulike Borderline grupper i det siste ifht diagnosen.  Flere opplever at det er noe som ikke stemmer med denne boksen de er i, og jeg er enig.
I våres kom jeg over kompleks ptsd (cptsd), og det stemte bedre.
De fleste symptomene er de samme, men med borderline så blir mye forklart med arv og en sårbarhet, at de ikke ble møtt på rett måte da de var små. Cptsd derimot er vedvarende traumer fra tidlig alder. Om det er overgrep, neglisjering eller generell omsorgssvikt. Dette er noe jeg har tenkt endel på, og at passer bedre med tanke på oppveksten min.

Det er også mange som tenker at de ikke er en diagnose, men en person med problemer. Jeg er uenig. Diagnoser, rett diagnose gir rett behandling.

Da jeg begynte behandling ble jeg puttet i en depresjon boks, dette førte til at jeg ble bedt om å se det positive i livet, hjelp til å prate og si ifra. Dette hjalp jo selvfølgelig ikke særlig. Etter borderline diagnosen fikk jeg individual terapi og senere dbt behandling. Joda, jeg har komme videre, men føler at mye er feil. At det å fokusere på ferdigheter, altså legg lokk og godta det en føler bare hjelper i en liten grad. Toleransevinduet mitt er smalt og det skal lite til for jeg kommer ut av dette. Jeg forstår også sjelden hvorfor jeg kommer ut av vinduet, og på bakgrunn av det, hvordan jeg skal komme ut av det.

Med rett diagnose (det skal være sagt at cptsd fremdeles ikke er en del av diagnosesystemet som blir brukt, men de håper det kommer ut neste gang de revidere systemet) kan en også få rett behandling.

Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse

  (Kopier fra themighty.com)

This is my attempt at helping you to understand where I’m coming from and why I do the things I do!

Here are some things I want my loved ones to know about my experience with BPD:

1. I’m not a bad person. 

My behavior is sometimes fuelled by my disordered thinking patterns. I do things some might think are heartless, manipulative, rude, dangerous and downright horrible. And I’m not using my disorder as an excuse! I’m just trying to tell you those things are not the sum total of me. They are a product of a legitimate disordered way of thinking that can be hard to understand. So try to see past the behavior and see the person you love under it, because I’m still here, just trying to control my brain.

2. It’s OK if you can’t understand me.

This is not me “just being negative again.” This isn’t a teenage temper tantrum where “nobody gets what it’s like to be me.” This is a tried and tested theory. Unless you have a personality disorder you will not understand one. Not in any logical sense. And the main reason? Because my disorder makes no logical sense.

3. My impulses are hard to fight. 

When I get a random impulse to do something, it feels like an immediate requirement. It isn’t a want, it’s a need, and if I can’t do what I’m being told to do I become despondent, depressed and probably seem sulky from the outside. But inside I’m fighting a terrible battle of wills. My impulses let me filter out negative emotions when I’m unable to deal with them in a healthy way.

4. I’m not emotionally shallow. 

In fact, I’m the complete opposite.

One of the symptoms of borderline personality disorder is “splitting.” For me, an example of this is when I connect with someone and then almost immediately (sometimes) disconnect from them. I go from idolizing them to never speaking about them again. Understand this doesn’t mean I don’t care about people when we’re connected. In fact, sometimes I need to force myself to disconnect from someone because the emotion I feel towards them is too much to cope with.

5. When I’m down I’m not just down.

My pain is sometimes like a combination of black hole and a Dementor from Harry Potter. It can feel darker than black and deeper than the ocean. It feeds itself and grows bigger and bigger. It feels like all I can do is lie there in a bundle of tears until it goes away. So when I’m feeling down, know I’m not just sad.

6. I’m not “just being dramatic” either.

I can practically hear your eyes rolling at that last point. But I’m being 100 percent serious. Being told to “woman up,” “stop being ridiculous” or other tips to “just stop being depressed” doesn’t work.

7. I play favorites.

When I connect with somebody they are elevated beyond everyone else. If you ever feel slighted, ignored or like you’re second best, it’s probably because I only have eyes for my current favorite. But it isn’t a conscious decision to choose them over you. It won’t even occur to me connecting to someone else is an option. My “choice” is never with malicious intent.

8. I have fear of abandonment.

This means if I’m “connected” to you and go for periods of time without hearing from you, I might become panicked, depressed, irrational and bitter towards you.

9. I’m scared of losing you. 

I’m irrationally terrified of upsetting you, making you hate me, annoying you and making you leave me.

10. I need reassurance daily. 

I need to feel loved (especially by my favorite). I need to feel like I haven’t destroyed our relationship by being such a “horrible person” (or even by saying something I irrationally interpret as stupid). I need to know you’re here for me and you haven’t disappeared since we last spoke.

Living with BPD thinking isn’t an easy task. It can be painful, frustrating and dangerous for my health. I hope now you can understand me and my BPD brain a little better.

Elsker deg, hodestups og over alt 💜Stine💜

Fremtiden

Jeg har satt meg i en posisjon jeg ikke kommer ut av.

Jeg får vondt i magen bare jeg tenker på det, blir kvalm og glemmer å puste. Jeg gruer meg, på en måte i hvert fall.

Det føles feil. Det føles akkurat slik det gjorde på alle skolene jeg har gått på. Ikke det at jeg ble mobbet, det var bare noe feil med meg. Det var folk der, men jeg var fraværende. Jeg skjønte ikke systemet, jeg gjorde feil. Tok feil valg, tok ikke valg, alt ble feil, og føltes feil. JEG VAR FEIL/ JEG ER FEIL😲

Jeg går og tenker, hele dagen, jeg er redd. Jeg vet Stine er "redd".
Jeg føler ikke jeg forhåndsdømmer, men jeg vet hvor sårbar jeg er til tider, og det kan så lett gå galt

Neurofeedback stabilisering

I går hadde jeg nok en alpha theta trening. Det føltes himmelsk å bare ligge i stolen og høre deilige lyder fra rolige steder. Jeg har en trygghet, rolighet og behagelig følelse i kroppen. Ikke noe kan forstyrre.

Men...
På vei hjem kom frustrasjonen og provoseringen mot andre.  Bokstavelig talt på alt og alle. Trafikk, familie drit, meg selv, jobb, you name it. Hjemme fortsatte det, kort lunte, ønske om stillhet og ro, ro både i meg selv og den fysiske støyen.
Jeg blir fraværende mot Stine og forstår ikke helt hva som skjer med meg. Plutselig er jeg langt utenfor mitt toleransevindu.

Jeg tok kontakt for å få ny time til NF, eller rettere sagt, ho skjønte at det trengtes etter sms til henne å dømme😕. Tror ho begynner å kjenne meg og tegnene på NF gone bad nå💕. Jeg er heldig. Jeg hadde i dag en trening for stabilisering og nå føles verden igjen grei å leve i🙂

Noe annet positivt er at vi ble i invitert i 40 års dag i desember. I Wien. Så da ble det ordnet med fri fra jobb, billetter bestilt pg barnevakt for barna ordnet. Dette kommer til å bli en bra tur, med julegave shopping og kvalitetstid med Stine💞

Sutring 2

Jeg er fremdeles lei av sutring😱

I min oppvekst hadde jeg en mor som alltid satt på kjøkkenet å gråt. Jeg opplevde henne som svak. Hun var aldri tilgjengelig for noe. Ville ingenting, kunne ingenting, og lot andre ta oppdragelsen, selv om den andre var min psykopat av en far.

I mange mange år distanserte jeg meg fra følelser, jeg ville ikke være en sutrer. I mine øyne var gråt sutring. Gjør noe med det heller.

Jeg søkte overalt etter noen som brydde seg. Noen som kunne hjelpe meg å bli voksen, å forstå hva som skjedde meg, fysisk og psykisk. Jeg trengte noen som kunne hjelpe meg å regulere følelsene mine. Etter mange år gav jeg opp. Alle jeg kom i kontakt med var jo folk som hadde andre roller, roller der en klem (noe jeg lengtet etter ) ikke var etisk riktig. Ingen forsto at jeg trengtes reguleres som et lite barn. Min psykolog satt for noen år siden en følelsesmessig alder på meg til 3 år. Jeg hadde og har derfor masse å lære.

Når jeg nå hører og leser om det jeg tenker er sutring, så henger jo det sammen med dette. Mine tidligere opplevelser av andre og av meg selv.

En annen årsak til frustrasjonen over sutring er at dette ofte er lett å behandle. Det er midlertidig. De fleste veggene forsvinner, depresjon og angst er relativt lette diagnoser å komme ut av (med behandling er dette under 10 timer, i gjennomsnitt). Og ikke minst, De kommer plutselig, noe som vil si at livet før dette var ganske ok.

Jeg kunne ønske, og det vet jeg om flere som sier, at de kunne ønske de heller hadde noe som var lett å behandle. Mange har gått år og dag i terapi. De har prøvd utallige behandlingsformer, noen konvensjonelle, andre litt utenfor det vanlige. Noen sykdommer finnes det ingen kur for. De ville gjort mye for å bytte plass med de jeg føler er sutrete. Der det ihvertfall er et større lys i tunellen (selv om det er ganske trangt til tider).

Dette er ikke noe jeg går rundt til vanlig å tenker, men når jeg blir trigget, og toleransevinduet blir smalere, så forsvinner mye av fornuften

Lei av sutring

Jeg kjenner jeg blir litt provosert.
Provosert over alle de som klager over å møte veggen, at de ikke klarer hverdagens stress.
De skulle virkelig prøvd seg noen dager i livet til de som virkelig sliter. De med kroniske plager, enten det er fysiske eller psykiske. Der leger ikke finner en kur, eller der psykiatrien enten har gitt opp, eller der behandling er så langvarig, og tilfrisknings raten ikke er 100%, til og med ikke 60%. Der arbeidsevnen er vesentlig redusert. Der de resterende prosentene går med til å fungere i livet. Holde orden på hverdagen uten å ende i grøften igjen og igjen. Der bytting av jobb eller å roe ned hverdagsstresset ikke er en løsning.

Joda, ser at depresjon og angst eller utbrenthet er vondt, men de er "lett" kurerbare. Joda, man kan få kjipe tanker om å avslutte livet, og selvskading etc, men det går som oftest over.
Joda, du kan få lov til å syte litt, men det vil gå bra.
Tenk på de som går år med selvmordstanker, De som bruker mat eller selvskading for å regulere sine følelser. De som ikke kommer seg ut av døra på flere år, De som ikke sover noe særlig pga smerter, De som ikke kommer ut av sengen pga ME, og mister livet sitt på noe som man ikke forstår hvorfor oppstår eller hvordan man kan kurere.

Joda, du skal få lov til å sutre litt, men bare litt

Bilder fra turen

Utrolig mye fint å se over fjellene, og det er definitivt ikke siste gang jeg går denne veien. Håper er at resten av familien blir med og får oppleve alt det fine denne naturen har å by på.

Det ble en lang tur ned til Hovden i dag, og bussen til Berdalsbu føltes bra. Siste stigning opp til bilen verket det så i føttene at jeg holdt på å ta av skoa, men jeg holdt ut.  Og som bildet viste, så var det litt av et sår. Jeg ser også at neglene på storetærne er blitt blå og verker,  så da kan jeg vel regne med at de faller av i løpet av høsten.

Utrolig nok, så sitter jeg nå her hjemme og venter på å bli litt trøtt. Dagen startet kl 0630, og gåing fra 08 til ca. 1430. Etter klokka å dømme har jeg gått 43000 skritt og 2,8 mil.

Årets fjelltur er nå over

Da var fjellturen over, og beina verker. Jeg tør ikke ta seg skoene 😲 før jeg sitter i bilen på vei tilbake til normalen.

Dagen startet tidlig. Kl. 08 var jeg klar ut døra. Det var 4 grader og tjukk ullgenser, lue og vanter var på. De andre dagene har dette blitt tatt av i løpet av de første 30 minuttene, men i dag holdt de seg på helt frem til den siste timen.

Fjellet var LANGT fra like fantastisk som i går. Turen gikk mye i små daler, og det var lite utsikt. Det var litt vått og MYE stein. Frem til siste time gikk jeg alene, etter det ble det mye prat med diverse folk. Møtte også et ektepar som tilbydde seg at jeg kjørte bilen deres et stykke mot Hovden. Ser at på fjellet stoler man på folk, og det er fantastisk, tenk om vi gjorde det ellers i livet også.

Jeg fikk beskjed om at turen ville ta omlag 7 timer, men etter 4 timer var jeg nede ved hovedveien. Denne turen fra Bjåen til Hovden fikk jeg også beskjed om var alt fra 2-9 km, så da var det bare å ta beina fatt. Skal jeg bedømme etter tiden var det nok mer 9 km enn 2. Turen tok hvert fall omlag 1,5 time.

Ganske tidlig på turen kjente jeg at det ene beinet slet med gnagsår fra i går. Ikke bare på helen, men i dag også på tærne. Da jeg kom til asfalten ble det bare verre, så her sitter jeg og venter på bussen tilbake til bilen. Tenkte å haike, men det viser seg at svært få biler drar FRA Hovden på en lørdag.

Så da er det bare å si adjø høyfjell og velkommen by og hav

Sjelefred, fjelltur i Austheiene

Endelig slo været til og jeg kunne ta fatt på min fjelltur for å lufte hodet litt, ikke for å komme bort fra kone og barn😉

Jeg kjørte mot Berdalen et stykke før Hovden, og startet turen rundt kl 13. Under kjøreturen kom de store mektige fjellene til syne, og det begynte å krible i magen.

Starten fra Berdalen opp mot Berdalsbu var kort, ca. 1,5 timer. Vurderte å bare gå videre, men da hadde jo hele turen min vært over i morgen alt. Så jeg ble på hytta. Fyrte i ovnen, ryddet i bokhylla, sorterte voksenbøker og barnebøker, alt etter høyde siden det var det mest logiske der🙂.
Fikk senere besøk av en fyr som skulle videre opp fjellet til egen hytte. Koselig var det uansett, ellers var jeg alene gjennom natta.

Dagen i dag startet jeg gåturen kl 09. Solen var begynt å stikke frem over fjellene, men frosten lå ennå over bakken.
Siden det bare var 5 grader hadde jeg pakket på meg tjukk ullgenser og vanter og lue. Dette måtte av etter kun 39 min siden solen stakk frem og stigningen god. Etter mer stigning åpenbarte høyfjellet seg. Jeg kjente hårene reise seg og smilet ble større. Og det forsvant ikke gjennom de 5 timene turen fra Berdalsbu til tjørnbrotsbu.

Omtrent halvveis på turen møtte jeg en flokk på omlag 109 reinsdyr. De løp ned fjellet, stoppet for å beskue meg, og løp videre. Der snudde de og løp igjen innvie før de skånet oppover fjellet. For en fantastisk opplevelse, få så mye natur kastet mot seg, det er nydelig.

Underveis på turen møtte jeg kun en liten gruppe fra UiA, friluftsliv som skulle motsatt vei. En kort hyggelig prat om skole og fjell før vi dro hver vår vei. Visstnok skulle jeg møte på noen andre fra klassen dems, mest sannsynlig på hytten jeg er på, men har foreløpig ikke sett noen, og kokosnøtter seg 18, ja skje de har teltet og jeg igjen får en natt alene på hytte 

Etter at jeg kom til hytta måtte jeg sette fra meg sekken, finne ut hvor ille gnagsåret mitt var og så ta meg en topptur opp nærmeste fjell.
Forventningene på vei opp var store, og de slo så til de grader til da jeg nådde toppen. Fjellene skrek mot meg, jeg fikk en stor forståelse for disse turjentene og Lars Monsen som tilbringer måneder i slike landskap.

Jeg har hørt mye prat om Mindfullness, men mer mindfull enn under en slik tur, helt alene i flere timer er vanskelig å få til under hverdagslige forhold.

Jeg gleder meg til i morgen, og tenker at en slik tur jeg har nå ikke skal bli min siste. Dette skal gjentas

Alpha theta trening (neurofeedback)

Fikk endelig prøvd meg på Alpha theta trening. Jeg har jo vært ganske sensitiv i forhold til andre punkter på hjernen, og bivirkningene har jo ikke komme før etter et par dager, hvis de har komme.

Limer her inn litt om treningen og hvordan den funker og hva man kan forvente. Og så håper jeg dette funker like bra som det er beskrevet at det gjør/kan gjøre

How Alpha-Theta Neurofeedback Sessions Work

One neurofeedback sensor is placed on the back of the head. This is where the brain originates alpha amplitude, so it's the most accurate location to source what's going on from the amygdala. The client reclines in a comfortable chair with his or her eyes closed. The software then uses four sounds: A pleasant bell and gong tone, a seashore with waves and a running stream. The neurofeedback system transitions and blends these sounds to gently cradle the brain into whats called the hypnogogic gateway. It's considered to be that familiar twilight space where one is not quite awake and also not yet asleep. This is the safest place for the traumatized mind to rest in. Over time, and over a number of sessions, the brain learns to feel safe in this cradling and can then start processing the trauma, bringing down the alpha turquoise spikes, which in turn, brings a normalization of sleep and quality rest.

One of the first things clients report at this stage is feeling safe again in the world. Hyper-vigilance has a powerful effect on the mind and brain. It's like this vague threat that somewhere, somehow, something bad is going to happen. After about 20 sessions, the fear and anxiety they experienced before their sessions no longer has the control over them like before. They report feeling at ease when vulnerable, more emotionally intimate with others, and comfortable when alone by themselves.

Dette er bilder av hjerne bølgene.
Det første er under første trening
Neste er etter 11 treninger og den siste er etter 20 treninger😀 Gleder meg

I morgen har jeg forresten planer om å dra på fjelltur alene. Følger turistforeningen sine løype fra Berdalen til Hovden over høyfjellet. Hvis jeg digger det, været tilsier det og jeg trenger det, så snur jeg på Hovden og går tilbake til Berdalen.

Dette blir digg

Sannhetens time

Hjertet banker, pulsen er vanskelig å styre, kroppen dirrer, jeg gruer meg.

Jeg gjør meg klar til møte med arbeidsgiver og NAV. Jeg er glad jeg har støttespillere med meg, heldigvis flere, og også etter møtet.
Jeg våknet rundt 05 i natt. Får ikke roet følelsene. Føler og kjenner på bamsen for å prøve å regulere meg. Drakk te, så film, gjorde dot til dot, ingenting funket. Nå sitter jeg her og venter på Wenche (neurofeedback), hører på musikk og prøver å lese.

Møte over. Fikk god oppbakking fra både psyk og Wenche. Kjente jeg skalv i hele kroppen mens jeg var der. Viste ikke hvor jeg skulle gjøre av hendene, men det er jo ikke uvanlig. Følte uansett møtet gikk veldig bra, og jeg tror dette skal gå bra.

Men igjen, utrolig glad for at jeg har gode støttespillere med meg, som forhåpentligvis kommer til å være med meg en stund fremover.

Kjenner at uroen i kroppen ennå ikke har gitt seg, men kanskje heller blitt sterkere. Selv om møte gikk bra, og det er noe både psyk og Wenche mente, så er jeg usikker på de andre partene som var med. Ble det noe galt, er det noe som kan slå tilbake på meg igjen. Driter jeg på draget igjen og ødelegger enda mer?

Jeg kjenner meg usikker på.... Det blir sagt at jobb og privatliv ikke skal kollidere, men hva når andre tar ting ut av kontekst og gjør disse to til en del. Har vi ikke alle både private og profesjonelle roller?
Jeg vet jeg sa ting til andre som kanskje ikke skulle komme ut, men når folk reagerer på meg og det blir møter om meg, uten at jeg blir invitert, så får det galt. Ja, toleransevinduet mitt er kanskje litt snevrere enn flere andre sitt, men prat med meg face to face istedenfor bak min rygg slik at misforståelser kan bli unngått

Jobbsituasjon og linker til neurofeedback

Nå har det skjedd noe ifht jobb. Hadde jo et relativt godt møte med gamlejobben på onsdag, men på fredag fikk jeg beskjed om at dette ikke var aktuelt likevel.
Jeg hadde jo akkurat fått tenkt og pratet med diverse folk om alternativene mine ifht en 40% jobb, og var egentlig ganske positiv med tanke på tilbakeføring i jobb.
Nå får jeg tenke på nytt, eller bare gå tilbake til den jobben jeg egentlig har, selv om dette er vanskelig, og magen vrenges hver gang jeg ser huset eller folk fra jobb. Jeg prøver som best jeg kan å ignorere, men siden jeg kjører forbi huset hver dag er det vanskelig.

Det positive er at jeg ikke reagerte så veldig. Det kjentes helt ok å få denne beskjeden. Jeg klarte å holde meg rolig og tenke at jada, DET FINNES ALLTID EN ANNEN LØSNING🌞 det er bare å finne den. 

Tenkte at jeg skulle informere litt om neurofeedback og hvor det evt er mulig å få behandling.

Her er noen linker dere la  sjekke ut

http://bsbup.no/behandlinger/neurofeedback/?m=Mobile

Ved ønske om en prat ifht dette, og evt behandling, og om du bor i grei avstand til Grimstad, så kan dere gå inn på denne adressen og ta kontakt.

http://www.neurofeedback-klinikken.com/408613165

Møter og ny neurofeedback

På onsdag var jeg på møte ifht en jobb. Jeg sliter med å gå tilbake til den jeg egentlig har. Mye skjedde, og tillitten forsvant. Psykiske vansker er fremdeles et vanskelig tema i jobb sammenheng, og ærlighet er ikke alltid positivt, og kan virkelig backfire.

Uansett, resultatet på møte var delt. Trenger nok å finne ut av mer i form av flere møter med denne lederen. Samarbeidsmøte til mandag mellom behandlere, Nav, Delta og leder kan også være med på å skape en viss klarhet i hva som skjer videre .

Heldigvis har jeg en psykolog og Wenche som er gode på å gjøre meg rustet til møtene. Ta initiativ og hjelpe meg til å komme med gode argumenter. Dette er bare nødt til å gå min vei, eller er det alltid en løsning, en annen vei å gå (sitat Wenche)🌞

Neurofeedbacken er også spennende. Fremdeles stabilisering og det er bra. Har jo holdt på en stund og hjernen begynner å bli bedre, men det er jo et stykke igjen å gå før den er helt samarbeidsvillig.

Nå er det tur i plaskregn med gode kona mi.

Hodestups og over alt, alltid💜

Møtedager og neurofeedback

I går gikk dagen med til å bli undervist. Først i form av DBT undervisning. Jeg har gått i denne terapien i tilsammen 1,5 år, men må si at jeg ikke helt er fornøyd med det. Jeg føler at verktøyene er bra. Man lærer å håndtere følelser, lærer om medmenneskelighet, distress toleranse, og mindfullness. Dette er bra det, men det er ingen som tar for seg triggere bak følelsene og handlingene. Dette er noe jeg sårt savner. Er vel kanskje det som skulle bli tatt opp i individual terapien, men da er det så mye annet å prate om. Uansett DBT var først på programmet i går.

Så var det videre til en fantastisk dame (kona mi er selvfølgelig på toppen av hierarkiet)som ser meg. Ser meg på en måte jeg aldri før har blitt sett. Jeg får verdens beste klemmer, og de kan vare så lenge jeg trenger det. Ofte er det svært lenge. Jeg trenger ikke si noe, ikke hun heller, metervare godt. Noe jeg heller ikke har vært borti, mot meg, er følelsesregulering. På en eller annen måte klarer hun å få de verste toppene til å bli bedre. Hun forteller meg ikke hva jeg burde gjøre eller føle, hun er der sammen med meg, hører, eller bare er der. Holder meg i hendene og trygger meg.
Dette er jo noe som ofte blir brukt med ungdommer/barn som trenger hjelp til å regulere seg, og noe jeg har brukt mye i min jobb på ulike institusjoner. Men aldri har noen gjort dette mot meg. Det føles godt, og annerledes, litt skummelt i og med mine vansker med mennesker og hvilken rolle de har. Henne har jeg vanskelig å plassere, men det går greit, spesielt etter en god prat med henne om dette. Hun gav meg også en bamse til bursdagen min. En bamse, jeg er 36 år, men denne bamsen har jeg allerede brukt svært godt. Jeg føler meg litt teit som bruker en bamse, men det ligger noe i den. Og så blir vi anbefalt i DBT å regulere følelser med å føle på noe, et dyr, en stein, en bamse, kaldt vann, etc. Jeg bruker bamse.

Så var det Neurofeedback. Siden det er flere møter ang jobb, Nav, psykolog etc denne uka har vi tenkt at vi holder oss på samme punkt som de siste gangene hvert fall til vi vet utfallet av møtene. Jeg har jo lyst til å prøve andre punkter også, punkter som skal hjelpe meg å sette ord på følelser og punkter som skal hjelpe meg å roe meg ned. Men vi blir på stabiliseringspunktet litt til.

Siste møte var info kurs for nye frivillige i Røde kors. Jeg håper jeg har kapasitet til å være frivillig, men jeg vet også at min psykiske helse kan gjøre meg svært uforutsigbar. Jeg får bare bli med på de innledende møtene og så får vi se hva som skjer videre.

Det var dagen i går. Nå venter jeg bare til kl 15, da skal første usikre møte være. Jeg gruer meg.

Klem

Neurofeedback

Siden mars har jeg holdt på med neurofeedback. Dette er trening av hjernen for å på en måte restarte feil som hjernen har opparbeidet seg gjennom mange år, eller selvfølgelig medfødte feil i hjernen. Dette er ofte brukt på diagnoser som ADHD og Tourette, og med veldig gode resultater. Flere kan slutte helt med medisiner og ticks har blitt borte eller vesentlig redusert. 

I kategorien personlighetsforstyrrelse og følelsesregulering, traumer blir dette også mye brukt, men forskningen og bruken av neurofeedback er ikke fult så kjent i Norge. I USA f.eks vises det til gode resultater. 

Måten neurofeedback blir gjort på, er at elektroder blir festet på hodet. Man sitter i en stol og ser på TV. Hjernen får da signaler fra TV i form av endring i kvaliteten på skjermen. Er hjernen ukonsentrert og trenger å arbeide mot riktig måte vil bildet bli lite og blury, samt at lyden blir lavere. En bamse man holder i vil også gi vibrasjoner når hjernen er på rett vei. Alt dette er for å fortelle hjernen at nå gjør du noe riktig, positiv feedback. 

Jeg har som sagt holdt på siden starten av mars, og har hatt flere opp og nedturer. Det har vært vanskelig å finne rett punkt å trene på, og da kan bivirkningene bli vanskelige å håndtere. 

Timene har vært mange, 60 ganger, noen ganger opp mot tre ganger per uke. De gangene har stabilisering vært hovedfokus siden hjernen min ennå ikke har klart å finne den riktige måten å funke på. 

Men. De positive virkningene av behandlingen; Spiseforstyrrelsen er så og si borte. Jeg kan telle på en hånd antall biologiske episoder siden mars/april. Mine uhensmessige forsvarsmekanismer er brøte ned. Jeg føler meg mer mottakelig for vanlig samtalebehandling, men nå mener jo psyken min at jeg er klar for å avslutte behandling. Jeg og Wenche (neurofeedback behandler) og Stine er svært uenig i dette. Det er jo nå det starter. 

Jeg er blitt mer sosial, jeg føler ikke jeg trenger mine store pauser alene, og besøk kjennes ikke like skremmende. Dette har ført til flere korte og lange besøk på hytta i sommer, samt overnatting i huset i helg. Jeg har treffe flere nye bekjentskaper, og det har vært veldig hyggelig. 

Bivirkningene; mer ustabil grunnet mangel på ferdigheter. Men det er jo egentlig positivt siden det er disse som har vært symptomene på psykdommen. Jeg har også vært svært ustabil alt etter hva slags punkt vi har prøvd og så funnet ut at hjernen min ikke er, enten klar for, eller ikke takler. 

Jeg gleder meg til å øve hjernen videre, og skal prøve å gi et lite innblikk i hvordan neurofeedback fungerer.

Ha en strålende dag

Nytt år

Mye muligheter, skulle man ihvertfall tro. Føler alltid det er to steg frem, et tilbake, to frem, og frem tilbake. Står på stedet hvil. Kanskje jeg ikke mestrer jobben min, kanskje dette er feil hylle. Eller som sjefen så fint da det, nå som jeg har fast jobb kan jeg la være å kjempe lengre  hvert fall det jeg hørte hun sa. Hallo. Jeg sluttet i en fast kommune stilling for å prøve noe nytt. Så bare jeg der i nesten to år, så fikk jeg fast i kommunen igjen. Jeg gir vel for f ikke opp selv om jeg har jobb, ihvertfall ikke før sjefen poengterer at det er det hun tror jeg gjør.

Jeg trenger å prate med psyken min. Trenger noen til å sortere tankene mine, trenger å slippe garden min litt. Det har vært mye i det siste, det har vært mye i høst. Kjenner jeg har behov for å bulimien. Kjenner jeg gruer meg masse til jobb til mandag, kjenner det skal bli godt med psyk time på tirsdag

Minimalt med konsentrasjon

Jeg har lagt meg i sengen for å lese før jeg sovner, men hodet klarer ikke konsentrere seg om å sette sammen ordene.
Jeg tenker masse på jobb om dagene, jeg har virkelig ikke lyst å gå tilbake 2 januar. Eller lyst er vel feil ord, det var bare ikke slik det skulle gå når jeg bytter jobb.
Jeg har alltid en forestilling om å være frisk, om å mestre, denne gangen gikk det til helvete raskere enn det noen gang har gjort. Eg har virkelig drete på draget, og det er no turning back. Mitt jeg er gått i oppløsning, og nå vet jeg ikke hvordan jeg skal kunne reparere det.

Jeg vil jobbe, jeg vil bare ikke jobbe med noen, jeg vil heller ikke jobbe alene. Jeg vil ha folk rundt meg, jeg vil ha det stabilt, men utfordrende. Jeg vil bety noe for noen, jeg vil redde meg selv, men før jeg er frisk kan jeg ikke redde meg selv.

Hverdags

Jeg har pratet endel om jobb ol med stine i det siste. Om å finne den jobben man elsker, den som gjør at man gleder seg til å gå på jobb om morgenen. Jeg lurer på om jeg noengang kommer til å finne den. Kommer jeg noengang til å føle at jeg er på rett hylle i livet? Jeg er redd for at jeg alltid vil ha nedturer som gjør at jobben blir uoverkommelig. At jeg aldri vil klare å skille mellom psyke problemer og jobben.

Føler meg skikkelig dust om dagen. Føler jobb går til helvete. Jeg har alltid mestret mine jobber, alltid vært flink og effektiv. Alltid gjort det jeg skal gjøre og mer, alltid hatt peiling. Men nå... nå føler jeg meg skikkelig dum. Som om jeg har havnet i feil land, som om alt er på et annet språk, en annen kultur,jeg forstår ingenting og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre for å endre det.

Borderline

Denne psykdommen får meg til å gjøre så mye rart. Ting jeg ikke tenker over er galt før men poengterer det. Jeg har gått DBT i et år, og der er en av ferdighetene å tenke over hva og hvorfor man gjør ting. Hvis du handler før du tenker, så hvertfall tenk igjennom etterpå slik at du ikke gjør samme feil igjen. Men feil på feil på feil blir begått.

Her er siste feil.
Jeg fikk høre fra min kone som hadde pratet med sin mor, som hadde fått høre det av sin søster som hadde blitt fortalt det av sin datter, altså min kones kusine at jeg delte litt for mye på nettet. Det som hadde utløst kjeden var et bilde på Instagram jeg hadde delt av en jente som satt over doen og der det var skrevet på dolokket "hello old friend".

På bakgrunn av dette ble jeg så utrolig lei av at andre skal fortelle meg hva jeg ikke skal gjøre, og at historien går gjennom så mange ledd, at jeg endte med å slette alle i familien til min kone fra alle medier. Jeg vet at noen som ikke hadde noe med dette å gjøre ble berørt, men de har likevel en link til min kone.

Men må, et par måneder etter episoden fortalte jeg dette til min kone i den sammenheng at hun fortalte sin mor at jeg er sykemeldt nå. Jeg har forresten tidligere ikke ønsket at noen i den familien skal vite om mine dårlige sider siden jeg føler meg ekstremt nedvurdert, at jeg ikke er verdt min kone.
Uansett. Kona Mi ble litt paff og syntes det var en stor reaksjon på noe lite. Og så sitter jeg her. Stemmer det? Reagerer jeg unormalt?

Prat med psyk

Hadde en prat med psyk i dag. Jeg er utrolig heldig som har fått mulighet til å ta kontakt med henne utenfor våre avtaler.
Jeg sendte henne en sms ang samtalen med sjefen i går. Hun lurte på om det var min opplevelse av samtalen med sjefen, eller om det faktisk var slik at jeg ble lite møtt. Det var godt å få forklart henne hvordan det faktisk var, og at jeg føler at jeg gjør en dårlig jobb. Hun er flink til å møte meg. Hun mente jeg burde bruke sykemeldingen godt og prøve å få hodet med meg igjen.

Jeg kjenner jeg er utrolig redd for at jeg alltid kommer til å være psyk. Jeg hater at jeg ikke mestrer livet på en slik måte som jeg ønsker. Jeg hater at jeg ikke får til å ta meg sammen og bare leve. Jeg har det jo helt fantastisk. Jeg vet at min oppvekst formet meg, og at jeg har gått glipp av visse nødvendigheter, men jeg klarer ikke å godta det. Jeg vil ikke godta det

Prat med sjefen

Det føles virkelig ikke godt å prate med leder om sykemelding. Det føles ikke bra å prate med noen andre enn kone og psyk om slike ting. Hvorfor kunne jeg ikke bare hatt en normal oppvekst? Det er grusomt å føle at jeg ikke strekker til, at alt er min feil, at jeg ikke får til noe som helst. Jeg vil så gjerne, og jeg har alltid vært flink til det jeg gjør, men nå er det stopp. Nå vil hverken hodet eller kropp noe. Nå går det til HELVETE

Sykemelding

Da har jeg vært hos legen og fått en sykemelding i to uker. Egentlig litt overrasket at jeg fikk to og ikke en. Føler meg skikkelig sytete når jeg spør om sykemelding, jeg vet at han ikke er noen stor tilhenger av det, og det er jo også, egentlig, noe jeg liker ved ham. Han setter grenser, vet at ingen blir friske av å sitte hjemme, men av og til er det godt å bare få en liten sjanse til å få ting på rett vei igjen.
Som tittelen  beskriver er mat og jobb et tema. Jeg virkelig hater følelsen når jeg går rundt på jobb og leter etter mat. Vel får jeg betalt for å spise på jobb, men overspise bare for å kaste opp er vel ikke akkurat det de tenker når mat er inkludert.

Våknet tidlig i morges med sinnssyke smerter i hals og øre. Har litt vansker med å differensiere på forkjølelse, halsbetennelse og øreverk eller bare vondt pga oppkast. Så jeg får prøve å tenke at det er min feil og at dette er noe jeg bare må takle.

Dårlig imunforsvar

Kroppen har det ikke bra for tiden. Jeg har hatt munnsår nesten kontinuerlig siden september, kroppen har vært svært tørr selv om jeg daglig tilfører olje både på kropp og hodebunn. Jeg har utslett som som oftest er verst på jobb. Trodde først det var soleksem, så bare eksem, men har en teori om at det er stress relatert. Som jeg har fortalt så har det vært mye denne høsten, mye jeg ikke har hatt kontroll over og derfor bare har måttet godta. Den siste måneden eller to har jeg også hatt vondt i halsen, teorien der er bulimuen selvfølgelig, og halsen får jo aldri tid til å hvile og bli bra. Sistmen ikke minst kviser og div i ansikt og kropp. Det kjennes ikke bra. 

Føler jeg har en god del grunner til å jobbe meg frisk.... Eller hva.

Glemte forresten treningsdelen, prøver meg på litt kettlebell hjemme, men holder ikke ut lengre enn Max 10 min, det er pinlig

Ikke frisk

Jeg så at jeg hadde skrevet at 2016 skulle bli året jeg ble frisk, det viste seg å bli året jeg trodde jeg var frisk, helt til en liten filleting slo kolbøtte på følelsene mine. Så her sitter jeg. På helt samme sted som for et år siden. Jeg har mistet motivasjonen for endring, det funker jo fint å bare kaste opp. Kjenner selvfølgelig at kroppen ikke er skapt til å kaste så mye opp, at alt av tanker, følelser, energi og konsentrasjon går til helvete, men det er nå slik det er. Kanskje jeg bare må godtatt slik er det.

Jeg har forresten også sendt inn rettferdsvederlag mot staten for dårlig behandling når barnevernet var inne i hjemmet vårt sa jeg var ungdom. Sendte saken i august, og det skal vist være mellom 12-20 måneders saksbehandlingstid. Skriver mer om den saken senere.

Tiden går, bulimi består

Egentlig ganske trist. Jeg hadde en god periode fra sen vår frem til september. Jeg byttet jobb, mindre utfordrende, selv om jeg egentlig aldri har hatt noen problemer med det. Har vel kanskje tenkt, eller håpt at det var en av belastningene som opprettholdt bulimien, men den gang ei. Ny jobb, gode ungdommer, snille og hjelpsomme.

Men noe skjedde. Jeg hadde vært oppkastfri siden mai'ish, dagene gikk, jeg hadde mer energi, var blidere og hadde mer tålmodighet, var mindre irritert og begynte å takle alle typer mat. Var til og med i Tyrkia der jeg spiste pizza og pasta uten grønnsaker, og heller ingen store tanker om å kvitte meg med maten eller kompensere med trening eller mangel på matinntak på morgenen. Jeg digget det.

Men, som sagt, noe skjedd på jobb. Jeg tok en overdose piller og havnet på overvåkningen to døgn. Jeg var rett på jobb, og det var egentlig ok.

Denne høsten har også min mor hatt det vanskelig. Hun har MS og jeg har måtte ta henne med til lege og sykehuset. Jeg har ikke noe god kjemi eller noe godt forhold i det hele tatt med min mor, så dette har vært svært vanskelig. For en uke siden gikk hun også ut i skogen og la seg ned for å dø. Det ble opprettet leteaksjon og politiet kom på natten og lurte på om hun var her. Jeg ligger da nesten hele natten og tenker på hva min far har funnet på nå. For alt jeg vet kan han ha gått amokk og tatt livet av henne, og hvor er han nå? er han på vei hit? må jeg passe ekstra godt på barna mine? Hun ble funnet, og jeg og min bror ble med på sykehuset der hun pratet med ambulant team. Det er vanskelig å være en støtte når man egentlig hadde håpt på at hun hadde valgt en kaldere natt å legge seg ned på.

Så leser jeg på face at min far har blitt kastet ut av sin nye kone. Han flytter derfor til min by, MIN by, nå må jeg se meg enda mer over skuldrene uansett hvor jeg er, jeg må passe ekstra godt på barna mine.

Jeg må vel også nevne at min psyk har begynt på sin spesialist utdanning som varer i to år. Dette innebærer at jeg kunne velge å få ny terapeut eller å trappe ned til annenhver uke. Dette har for så vidt vært greit, men jeg kjenner at timene går litt fort. Det er mye som skjer, mye å ordne opp i, sortere uten at jeg helt får til dette. Heldigvis er hun tilgjengelig på telefon hver dag mellom 08 og 15.30. Selvfølgelig ikke i det øyeblikket jeg trenger henne, men jeg vet jo at ho ikke er min private guru følelsesmessig. selv om jeg har et ønske.

Denne høsten har vært krevende. Konsentrasjonen min er helt borte. Jobb oppgaver er ikke et alternativ. Jeg tar frem dokumenter, men klarer ikke skrive noe, jeg prøver å lese, prøver å trene, men alt går i stå.

Dette var en liten oppdattering, kanskje det kommer flere

 

 

Nytt år,

Det skal bli mitt år. Jeg skal endelig bli frisk. Jeg skal begynne i dbt fra februar. Hvertfall det psyk sier, men jeg tror ikke på henne. Ikke det at jeg har noen grunn til å tvile, men det hadde jeg ikke i 2013 heller. De siste månedene har vært gode, og den aiste intens. Nye piller funker bedre enn jeg aldri hadde trodd var mulig, de funker på humøret, ikke bulimien. Psyk var i ulykke og livet mitt ble med et uoversiktelig og vanskelig å håndtere. Siste uka, fra jul har jeg vært syk med influensa og lungebetennelse, og bulimien har skytt i taket. Jeg driter i om jeg spyr når det er folk hjemme, det viktigste er at maten forsvinner.

All denne ferien til psyk, fri og kurs og skole, det var ikke slik det skulle bli

Psyk time

Blæ....
Hadde satt pris på en telefon
Les mer i arkivet » September 2017 » Desember 2016 » Januar 2015
hits